Miljø er miljø, eller er det det?

Her om dagen opplevde jeg noe som fikk meg til å tenke. Jeg var ute og kjørte, og i en passerende bil var det en ung gutt som kjørte, mens en voksen dame satt ved siden av. Det som gjorde at jeg la merke til de to, var at den voksne damen røyket. Og da snakker vi skikkelig damping, med en liten glippe på vinduet der hun satt. Jeg så etter bilen i speilet, og der var det en tydelig L plassert på ene baksiden av bilen. Øvelseskjøring, slo det meg.

Uæh, ekkelt, med røyking i bil, var min første tanke. Men så begynte tankene å vandre, for hva om dette hadde vært en kjøreskole, hadde da kjørelæreren røyket mens eleven kjørte? Jeg mener bestemt nei, det ville jo være helt utenkelig, for da snakker vi arbeidsmiljø, ikke sant? Og et arbeidsmiljø er regulert av ganske mange regler til det beste for fellesskapet på en arbeidsplass.

Så hva får en person til å røyke i bilen der hun/han ikke er alene? Ubetenksomhet, kanskje. Muligens pågår det røyking inne i hjemmet der også, altså hjemmemiljøet, og da tar man naturlig nok med seg (u)vanen inn i bilen uten å reflektere noe mer over det. Og hjemmemiljøet, det er ikke regulert som et arbeidsmiljø. Men det burde kanskje vært noen regler for hjemmemiljøet også, i det minste med tanke på den oppvoksende generasjon. Jaja, tankene mine får fortsette å vandre, så får jeg håpe at den unge gutten som øvelseskjørte ikke drar med seg uvanen med røyking videre til neste generasjon..

For dagens oppvoksende generasjon er jo ikke mindre enn helter av vår tid, som Måns synger:

Heroes

 

 

Advertisements

På en helt vanlig vårdag..

kom jeg til en erkjennelse. Nå er nok nok, tenkte jeg. Og satte dermed ord til handling.

Sist gang jeg satte en slik handling ut i livet, var en sensommerdag. Og jeg mener ikke sensommer`n i fjor. Åh, neida. jeg mener en sensommerdag for flere år tilbake. Det verste her er at jeg har et nøyaktig årstall.

2006

Rar den hukommelsen. Og det verste er at jeg husker det som om det var i går. Ikke husker jeg et fnugg av hvordan den sommer’n hadde vært, om det hadde vært lange, gode, varme solskinnsdager, eller om mesteparten av sommer’n hadde regnet bort. Men det jeg husker, og da selvfølgelig fra den aktuelle sensommerdagen, var at jeg skulle kle på meg en bukse. Buksa var jammen blitt trang! Der ble avgjørelsen tatt. Vekta skulle ned, slik at klærne passet og jeg følte meg mer vel med meg selv. Systematisk gikk jeg til verks, økte mitt fysiske aktivitetsnivå og hadde et bevisst kosthold.

Etter noen måneder så betalte innsatsen seg. Helt herlig følelse! Klær passet og jeg var tilfreds med meg selv.

2017

Denne gangen kom ikke vektoppgangen som en overraskelse. Jeg har brukt noen år på å komme hit. Og i perioder har jeg “tatt meg sammen”. Dessverre har de periodene hatt kortere og kortere varighet. Det mest herlige er at avgjørelsen om at en endring må skje kom utenfra, mer konkret i form av et veddemål om å ikke spise godteri eller drikke brus på ubestemt tid. Se hvem som holder lengst, sagt på en annen måte. Ikke noe tidsbestemt om at det blir en godteri og brus dag i uka. Eneste unntak foreløpig blir konfirmasjonen til ungdommene i huset.

Tilbake til handlingen som jeg bestemte meg for i dag, en helt vanlig vårdag. Buksa som jeg har på meg i dag, passet også for 3 år siden. Akkurat det skulle bare mangle, for det er tross alt en stretch bukse. Derfor har det gått langt denne gangen. Klær som strekker seg gjør at vektoppgangen må være ganske drøy, og her kan du lese tydelig, for ikke å snakke om synlig, før du selv innser fakta.

Kall det gjerne et I – lands problem, men nå skal jeg begynne å bruke klær som ikke har stretch i seg, for å ikke lure meg selv til å tro at vekta ikke går oppover. Eller sagt på en annen måte, når jeg en gang nærmere jul i år passer de av klærne mine som ikke har stretch i seg, skal jeg begynne å bruke klær som ikke har stretch i seg. I hvert fall en gang i uka, eller kanskje en gang i måneden. Men i hvert fall i perioder, slik at jeg kan holde en jevn vekt ved å ha mer fysisk aktivitet og et bevisst kosthold i hverdagen.

Avslutter med å gi deg muligheten til å lytte til Meghan Trainor, en tekst som uten sammenlikning for øvrig har et poeng for å hindre meg fra å gå helt i motsatt ende av dagens vekt: Gutta liker litt å ta i

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterpåklokskapens smerte 

Med alderen blir man klokere, sies det. Hva vi bruker tiden på, er en annen erfaring som vi kan bli smertelig klar over som nevnt etterpå. Derav overskriften etterpåklokskapens smerte. 

Det er mangt jeg kan si om meg selv, det er også mangt jeg mener om meg selv, tenker om meg selv, syns om meg selv og oppfatter om meg selv. 

Men ingenting av dette har noen verdi, hverken for meg eller for andre, om jeg ikke er i kontakt meg meg selv til det beste for meg selv. Tygg litt på den, for det bør gi grunn til refleksjon. 

I går utførte jeg det som er menneskenes verste skrekk, i følge en foredragsholder jeg hørte på for noen år tilbake. 

– Menneskenes nr.1 skrekk er å holde tale, sa han. Og nr.2 er å dø. 

En sal full av mennesker nikket og småsmilte, han traff en nerve der. 

Tilbake til meg, for jeg holdt en liten tale i går. Jeg spontanpresenterte meg selv foran noen få mennesker, alle ukjente. Det var en kort presentasjon av meg selv på et par minutter, der jobb og personlig ble delt. Men grensen til det private og følelser, den ble overholdt. Og det fikk jeg kjempekred for! 

For et kick! For en mestringsfølelse! 

Derfor, uansett hvor du er i dag, hvem du er sammen med, hva du gjør, vær tilstede i øyeblikket. Men gjør det som er til det beste for deg selv, uten å dra deg selv ned, for du har en verdi. 

Og hvem ville trodd at jeg skulle, helt uproblematisk, gått frem foran et knippe ukjente mennesker og holdt en presentasjonstale, og attpåtil nyte det! Aller minst meg selv, skal jeg si deg. 

Litt derfor deler jeg en annerledes musikkvideo denne gangen, for de som spiller og synger har ikke det som profesjonen sin. Ei heller fremføres låta i et egnet lokale, akustikken er så som så. 

Låta har en fin tekst, som handler om å reflektere over hva han kunne gjort annerledes, men også at han håper alt godt for kjæresten han har mistet. 

Så ta deg et øyeblikk, lytt til to menn som vanligvis briljerer med ball:

Seize the moment

Peace out! 

Uttrykket “peace out” stammer så vidt det er meg bekjent, fra 1960 – tallet. Da det handlet om “make love, not war”, i hvert fall i USA. Men jaggu, her om dagen overhørte jeg en telefonsamtale som ble avsluttet med nettopp “peace out”.

Det er mye en skal høre før ørene faller av, visstnok. Noe jeg hørte både titt og ofte i oppveksten. Men så er det tilfelle, da, at det er en fysisk umulighet (nesten, ihvertfall fall). Men jeg innrømmer gledelig, at uttrykket “peace out”, fikk meg ut av balanse. Med ut av balanse mener jeg på en god måte, at jeg fikk assosiasjoner til tidligere tider, som nevnt innledningsvis.

At det var en ungdom som avsluttet sin telefonsamtale på dette heller uvanlige viset, gjorde det hele litt bisarr for min del. Jeg følte meg, der og da, både utdatert og forut for min tid, om det i det hele tatt er mulig å få slike sammenkoplinger.

Uansett, ved å mimre litt over ulike måter å avslutte telefonsamtaler på, eller samtaler generelt for den saks skyld, har jeg en tanke om at “peace out” kan få en gjenoppvåkning igjen. Så lenge vi ikke gjør ungdommmen klar over hvor gammeldags det egentlig er å bruke det uttrykket. For da vil de vel, Gud forby, unngå å bruke uttrykket for enhver pris.

Sånn er det i hvert fall med ungdommen som jeg selv er forelder til. Alt som jeg syns er kult eller stilig eller væsst eller snasent, det blir seff helt ignorert. Men sånn er det vel engang, å bli voksen, mener jeg. Mer ukult enn det å være voksen skal man vel lete lenge etter.

Eller forresten, bare vent til jeg blir 66! Om ikke ungdommen har vært flau av meg tidligere, blir de det vel helt sikkert da.

Wenche Myhre i kjent 66 stil!

Våg å være

Opplevd her om dagen på et legekontor: Jeg satt på venteværelset mens folk kom og folk gikk. Mens jeg satt der, bladde jeg formålsløst gjennom et ukeblad av eldre dato. Innimellom kikket jeg opp, møtte blikket til en bekjent, hilste, for så å vende blikket tilbake til ukebladet.

Så hendte det.
Blikket mitt fanget opp noe i øyekroken, og jeg vendte blikket i venstre retning.

Der skinte ordene mot meg:
“Spør meg om råd
– før du møter veggen!”

Ja, det var en god tekst, tenkte jeg. På baksiden av en t – skjorte var det også.
Mang en tanke fløy gjennom hodet mitt der jeg satt, før jeg oppdaget at jeg stirret på vedkommendes t – skjorte.

Plutselig var vedkommende på vei ut av venteværelset, ærendet var avsluttet. Jeg ble sittende, i noen sekunder som føltes som flere minutter. Så bestemte jeg meg, gikk mot døren og oppdaget vedkommende på vei ned trappa.

Og da ba jeg vedkommende om å stoppe. Så måtte jeg jo forklare. Og dernest spørre.

Forklaringen var jo opplagt, i det minste for enkelte av oss. På forsiden sto det “Malia”, som er et malingmerke, i tillegg til navnet på en fargehandel. Som forøvrig er 30 år i år.

Vi lo litt begge to, særlig da jeg forklarte at jeg fikk assosiasjoner til en annen type møte med veggen enn det teksten var ment til. Vedkommende sa at det kunne like gjerne gjeldt å møte veggen psykisk, og forsto koplingen jeg hadde gjort.

Så gikk vi hvert til vårt.

Her kunne jeg sluttet å skrive, men gjør ikke det. For teksten “Snakk med noen – før du møter veggen”, fritt omformulert av meg, har definitivt noe for seg. Nå er det ikke slik at den berømmelige veggen sender ut noen forhåndsvarsel før du treffer`n, i det minste ikke så veldig lettleselige signaler. Men noen indikasjoner på at man er på et sidespor melder seg. Og da, da handler det om å våge.

Våg å være

Våg å være ærlig

våg å være fri

våg å føle det du gjør

si det du vil si.

Kanskje de som holder munn

er reddere enn deg?

Der hvor alt er gått i lås

må noen åpne vei.

Våg å være sårbar

ingen er av stein.

Våg å vise hvor du står,

stå på egne bein.

Sterk er den som ser seg om

og velger veien selv.

Kanskje de som gjør deg vondt

er svakest likevel?

Våg å være nykter

Våg å leve nå.

Syng, om det er det du vil –

gråt litt om du må.

Tiden er for kort til flukt,

bruk den mens du kan.

Noen trenger alt du er

og at du er sann!

~Hans Olav Mørk~

Lørdag 10.oktober er det verdensdagen for psykisk helse. Egentlig så burde jo hver dag hatt psykisk helse i fokus, men sånn er det vel med det meste som skulle hatt oftere fokus. Men, som sagt, på lørdag er psykisk helse i fokus. Da har du på agendaen å gjøre det som er best for deg, å våge å sette deg selv på prioriteringslista. Og strekk ut en hånd til en du ser kan trenge det, et vennlig smil kan lindre mye vondt.

Avslutter med låta: Det löser sig av Timbuktu

En jobbsøker kan ikke skylde på andre enn seg selv

Oppfatter du deg selv som en jobbsøker?
I så fall er dette teksten å lese for deg. Spesielt hvis du er nede i en dump om dagen, jobbsøkinga går trått, ingen drømmejobb i sikte, og om du er helt ærlig med deg selv, du har lyst til å gi opp hele greia.
For der var jeg denne våren, nå i 2015.
Eller, det blir litt feil å si at jeg hadde lyst til å gi opp. For som jobbsøker, da på dagpenger, blir det ikke spesielt konstruktivt å gi opp og søke på jobber. Jeg letet etter inspirasjon og motivasjon til å fortsette jobbsøkingen.
Og helt ærlig, jeg var litt sint. Noe som er veldig konstruktivt. Not. Da pratet jeg med en venn, delte min frustrasjon, og fortalte om min nye vinklingstanke på videre jobbsøking.
– Hva med å vinkle det negativt, spurte jeg. Altså, sende en åpen søknad der jeg forteller hva en potensiell arbeidsgiver IKKE får ved å ansette meg? Eller motsatt, hva en arbeidsgiver får ved å IKKE ansette meg?
Vedkommende var ikke helt enig med meg, og jeg så etter litt ettertanke at dette kunne bære greit feil avsted.
Resten er historie denne gangen, men som innledningsvis nevnt, er du en jobbsøker (et spørsmål som bare du selv kan svare på), som søker andre utfordringer enn de du har i nåværende jobb, er mellom jobber (et uttrykk som ofte brukes av arbeidsledige), student og kan jobbe ved siden av studiene etc, så les teksten til Morten Besshø. Anbefales, og som en deilig avslutning har han lagt inn Jackson Five “blame it on the booggie” musikkvideo.

Morten Besshø

Det er ganske lenge siden jeg sluttet å la meg overraske over mange av utfordringene som presenteres fra ulike jobbsøkere, alt fra hvordan de konsumerer fjaset fra alle “veilederne” som finnes der ute – og de er det ganske mange av – til hvordan de føler seg behandlet i søknadsprosessene sine. Det er lenge siden jeg begynte å si at det bare er et menneske i hele verden som kan ta ansvaret for jobbsøkerprosessen sin, og det er jobbsøkeren selv.
No matter what.
Det er nemlig sånn at det finnes alt for mange jobbsøkere som fokuserer mer på alt som er rundt enn det som er i midten.
Det vil si dem selv.
Det vil si at det blir som det blir når alle disse tingene som handler om systemer og prosesser og verktøy, plast og papir og samfunnsmessige strukturer og ett og annet menneske på motsatt side som ikke…

View original post 1,116 more words

Det er ikke hva du sier, men måten du sier det på…

…som trigger noe i meg i noen situasjoner. Men før jeg begir meg inn på selve poenget, vil jeg føre deg tilbake til reklamen fra miljøagentene for en tid tilbake. Det var en uttalelse på slutten som siden har blitt gjentatt i mang en sammenheng: “Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.”

Tilbake til overskriften.                                                                                                                                                                             Her om dagen befant jeg meg i en skobutikk. Nå som høsten banker på døra, skal våre håpefulle få støvler med helst vanntett og varme funksjon i ett. Så mitt ærend etter sandaler skulle en tro kom litt ned på prioriteringslista til betjeningen. Spesielt siden jeg kom inn i butikken en god stund etter de nevnte håpefulle.

Men den gang ei. Betjeningen, en i tallet, fløy som en strikkball mellom meg og de andre kundene. Gjorde sitt aller beste for å hjelpe samtlige og det samtidig. Nå hadde det seg slik at jeg var litt knapp på tid, men da jeg så på antallet kunder, pustet jeg rolig og tenkte at dette tar uansett ikke lang tid.

Det var da jeg hørte det.

– UÆH! Jeg vil ikke ha de støvlene!

En liten gutt både viste og uttalte seg greit tydelig. Etter litt lirking og godsnakk, fant de voksne ut at det var støvler som var litt små i størrelsen som skapte stor fortvilelse hos gutten. Om litt var det en mye blidere utgave av gutten som vandret rundt i butikken med et par støvler som tydeligvis passet mye bedre. Han pratet i vei, og begynte å late leke med storebror som tålmodig satt og ventet på at handleseansen skulle ta slutt.

Så ble det hektisk aktivitet mellom den ene betjeningspersonen og den voksne som var med disse to guttene. Jeg kjente formelig stressnivået øke atter igjen. Og så fikk jeg høre noe jeg ikke trodde var mulig.

– Se å få av deg de støvlene, de er jo i jentefarge! Damen skal finne et par i en fin farge til deg, se. Bare vent litt til.

Wow, tenkte jeg. Er vi fortsatt der?!

Den lille gutten ble litt snurt, og nektet å ta støvlene av. De passet ham jo!

Gjentatte ganger fikk han høre at støvlene måtte av, de hadde tross alt jentefarge. Og etter en stund kom en stk lettere svett betjening med støvler i riktig størrelse, og en farge som den voksne aksepterte.

Da var jeg klar til å betale, noe jeg fikk gjort, og kunne forlate skobutikken. Men ikke uten å snu meg for å møte blikket til storebroren. Et blikk som sa alt. I det minste håper jeg det, nå som jeg tenker tilbake.   For selv om den voksne iherdig insisterte på at støvlene med jentefarge ikke var riktige, ble ikke uttalelsene tilsynelatende vektlagt av de to guttene.

Så neste gang denne trioen skal handle støvler, krysser jeg fingre og tær for at støvlene kun finns i jentefarge og at den lille gutten insisterer på å få de.

For uansett, farge er farge, ikke sant!

Avrunder med Barbiegirl med Aqua “just for the fun of it!”