Det er ikke hva du sier, men måten du sier det på…

…som trigger noe i meg i noen situasjoner. Men før jeg begir meg inn på selve poenget, vil jeg føre deg tilbake til reklamen fra miljøagentene for en tid tilbake. Det var en uttalelse på slutten som siden har blitt gjentatt i mang en sammenheng: “Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.”

Tilbake til overskriften.                                                                                                                                                                             Her om dagen befant jeg meg i en skobutikk. Nå som høsten banker på døra, skal våre håpefulle få støvler med helst vanntett og varme funksjon i ett. Så mitt ærend etter sandaler skulle en tro kom litt ned på prioriteringslista til betjeningen. Spesielt siden jeg kom inn i butikken en god stund etter de nevnte håpefulle.

Men den gang ei. Betjeningen, en i tallet, fløy som en strikkball mellom meg og de andre kundene. Gjorde sitt aller beste for å hjelpe samtlige og det samtidig. Nå hadde det seg slik at jeg var litt knapp på tid, men da jeg så på antallet kunder, pustet jeg rolig og tenkte at dette tar uansett ikke lang tid.

Det var da jeg hørte det.

– UÆH! Jeg vil ikke ha de støvlene!

En liten gutt både viste og uttalte seg greit tydelig. Etter litt lirking og godsnakk, fant de voksne ut at det var støvler som var litt små i størrelsen som skapte stor fortvilelse hos gutten. Om litt var det en mye blidere utgave av gutten som vandret rundt i butikken med et par støvler som tydeligvis passet mye bedre. Han pratet i vei, og begynte å late leke med storebror som tålmodig satt og ventet på at handleseansen skulle ta slutt.

Så ble det hektisk aktivitet mellom den ene betjeningspersonen og den voksne som var med disse to guttene. Jeg kjente formelig stressnivået øke atter igjen. Og så fikk jeg høre noe jeg ikke trodde var mulig.

– Se å få av deg de støvlene, de er jo i jentefarge! Damen skal finne et par i en fin farge til deg, se. Bare vent litt til.

Wow, tenkte jeg. Er vi fortsatt der?!

Den lille gutten ble litt snurt, og nektet å ta støvlene av. De passet ham jo!

Gjentatte ganger fikk han høre at støvlene måtte av, de hadde tross alt jentefarge. Og etter en stund kom en stk lettere svett betjening med støvler i riktig størrelse, og en farge som den voksne aksepterte.

Da var jeg klar til å betale, noe jeg fikk gjort, og kunne forlate skobutikken. Men ikke uten å snu meg for å møte blikket til storebroren. Et blikk som sa alt. I det minste håper jeg det, nå som jeg tenker tilbake.   For selv om den voksne iherdig insisterte på at støvlene med jentefarge ikke var riktige, ble ikke uttalelsene tilsynelatende vektlagt av de to guttene.

Så neste gang denne trioen skal handle støvler, krysser jeg fingre og tær for at støvlene kun finns i jentefarge og at den lille gutten insisterer på å få de.

For uansett, farge er farge, ikke sant!

Avrunder med Barbiegirl med Aqua “just for the fun of it!”

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s