Hvis en bil kunne snakke..

..da ville vi hørt mye spennende, vil jeg tro. Men siden det ikke er en realitet pr 2015, forteller jeg derfor på vegne av bilen som snart går over til å bli et minne.

Tilbake i 2009, nærmere bestemt sommer`n 2009, var vi på utkikk etter en bil. Det måtte bli en familiebil, altså av typen flerbruksbil eller stasjonsvogn. Med to 7 – åringer sa det seg liksom selv at en sportsbil av typen Audi TT var litt utenfor vår biltype. Men likevel, en del ulike type biler ble prøvekjørt, som f.eks. Chrysler PT Cruiser. Bilen kunne falle innenfor vårt bilbehov, tenkte vi. Vel, jeg skal ikke trøtte deg med detaljer. Det ble med prøvekjøringen.

Valg av bil falt til slutt på en Renault Megane, stasjonsvogn, og et langvarig bilhold kunne ta til. Hva vi falt for ved bilen, ja, det kan bildet fint fortelle.

Renault Meganen vår - avbildet etter EU - godkjenning i 2012
Renault Meganen vår – avbildet etter EU – godkjenning i 2012

Jeg antar du forstår at det var fargen på bilen som gjorde utslaget?
Selvfølgelig falt valget på en blåfarget bil hos oss med en forkjærlighet for det blå.

Nå har det seg slik at bilholdet har forløpt forholdsvis uproblematisk disse seks årene. Bilen starter og kjøres avgårde sommer som vinter, høst som vår, ja, uansett hvilken årstid vi snakker om. Men det har nå kostet oss greit med kroner å få til dette mesterstykket, da. Sånn er det med bilhold, det kommer ikke gratis, og jeg har blitt kjent med mange hyggelige bilverkstedfolk opp gjennom, til og med på hils med noen av de hyggeligste av de når vi treffes sånn utenom bilverkstedtimene!

Likevel, det er opplevelsene vi har hatt med denne bilen som blir verdt å mimre litt over.

Første sommer`n kjørte vi til Finland og besøkte Mummitrollet og hele familien hans. Neste sommer ble det en Danmarkstur. Dernest ble det noen bilturer rundt om i Norges land, blant annet Sogndal ble besøkt. Med Sarpsborg 08 i Tippeligaen for første gang på omtrentlig 40 år, var målet å følge de på samtlige av bortekampene. Noe jeg jammen tror vi fikk til, om enn ikke alle fire på hver bortekamp, og med bilen, men man får la være å pirke i detaljene. F.eks. var bortekampen mot Tromsø på 16.mai greit å benytte fly tur/retur, syns nå jeg.

De neste tre årene var Meganen en god følgesvenn da jeg jobbet i Vestby. Aldri noe knussel der i gården. Vel, skal aldri si aldri, egentlig. Den gangen jeg fylte bensin i stedet for diesel, møtte jeg motstand fra bilen.
Rutinen med å fylle drivstoff på søndager er god den, men når stresset tar en litt, og det går fort i svingene, da blir det feil. Og jeg fylte ikke akkurat på lite drivstoff den aktuelle søndagen. Neida, tanken var på reserven, så da fylte jeg like greit full tank. Med bensin…
Trofast som Meganen er, startet bilen helt som vanlig på mandags morgen. Fraktet meg helt til jobb, og tilogmed til sentrum av Vestby et par timer etterpå, for å handle. Men da var det stopp. Og det skal være sagt, bilen fusket litt på veien til sentrum. Feilsøkingen tok til, og etter en telefon til bensinkortfirmaet, fikk mine mistanker bein å gå på. For jeg erindret at jeg hadde grepet det grønne drivstoffhåndtaket (eller hva det nå heter)..Og grønn er lik bensin, sånn er det bare.
Nå var gode råd dyre, tenkte jeg. Etter ulike vurderinger i samråd med min bedre halvdel, som jeg liker å kalle ham, ble det rimeligste alternativet valgt. At jeg dermed tok tog og fikk transport av både foreldre, svigerforeldre og ansatte et par dager, anså jeg som en betimelig konsekvens av tidenes feil drivstoffylling. I tillegg kostet det skjorta å få tømt drivstofftanken og rense alt av filtre etc OG jeg måtte jo fylle på ny, helt fullt med DIESEL.

Nå sist i 2014 var det vindusviskerne som takket for seg. Litt upraktisk å ikke ha vindusviskere, selvom det var på sommer`n. For som vi alle vet, det REGNER både titt og ofte om sommer`n her i Solbyen!
Og nei,det var ikke sikringene. Jeg byttet jo de først. Før jeg krøp til korset og kontaktet bilverkstedet igjen. Denne gangen var det vinduviskermotoren som var gåen, den hadde rett og slett gått varm pga av masse løv fra trærne ved der bilen sto parkert hjemme. Så litt rens av kanalene i motorrommet er visst på sin plass når man ikke parkerer bilen i garasjen, sånn til info om du ikke skulle vite det.

Men som alle gode ting, tar nå dette bilholdet slutt etter seks år med mest oppturer. For jeg er jo blitt glad i blåbilen min, selvom andre medlemmer av familien kan styre sin begeistring over den franske humørsvinger`n.

Nå er det en Volgswagen Touran som ønskes velkommen. En stabil tysker, med litt mer moro under panseret. Blir kjekt det.
Så skal noen andre få fine kjøreopplevelser med Renault Meganen. Lykke til! Og på gjensyn på veien!

Avslutter selvfølgelig med en trudelutt, denne gangen:
CC Cowboys Alle vet ingenting

Advertisements

Gleden i sentrum 

Å, jul med din glede, er en kjent og kjær julesang. Riktignok er vi i september, men essensen i teksta, det er verdt å ta innover seg i årets første høstmåned. 

Glede, det er både en følelse og en sinnstilstand. Og for min del, så foretrekker jeg både pose og sekk i dette tilfellet. Å være glad, og evne å glede meg. 

Glede for gledens egen skyld!

En av mine interesser er å følge med på hva som rører seg i Sarpsborg fotballen, spesielt Sarpsborg 08. Det er fotballklubben med den yngste oppstarten og den eldste historien, et resultat av samarbeid i Sarpsborg. Og med samarbeid generer det alltid mye positivt, derav glede. 

For noen dager siden fulgte jeg med fra sidelinjen da et av årets høydepunkter utspilte seg på Sarpsborg stadion. A – laget Sarpsborg 08 møtte Nygårdshaugen IL til en vennskapskamp, og her snakker vi pur glede i sentrum for absolutt alle som deltok. 

A – laget har pause i disse dager fra kampprogrammet, det er landslagskamper. 

Herlig er det derfor å registrere at landslagspausa utnyttes til noe som gir disse proffe fotballspillerne noe så enkelt som glede i sjela. For det trengs det også. 

Avslutter med en låt som varmer enhver Særping sitt hjerte

Opprykkslåta

Alle har vi verdi 

Mediebildet bombarderer oss med inntrykk.

I form av bokstaver og hva de uttrykker.

I form av bilder og hva de fremviser.

Så hvordan velge ut? 

Jeg bruker magefølelsen. Det er riktig for meg. Da jeg så på sportsnyhetene, der en greit opprørt Åge Hareide ga et samlet pressekorps “A piece of his mind”, innrømmer jeg glatt at han fikk min oppmerksomhet. Mest fordi han snakket med hjertet. Men også fordi han snakket for fotballaget han trener. Og bittelitt fordi han holdt stø kurs med enetalen sin, på et annet språk enn morsmålet sitt. Ja, det var på engelsk, et språk vår oppvoksende generasjon omtrent får inn med morsmelka i Norge, men nå er Åge Hareide godt voksen, så derfor kred til ham!

Hva var det som opprørte ham nok til å holde denne enetalen? Jeg har ingen anelse, men det jeg digget mest, var hans “punchline”:

Respect the language!

Og der har du svaret.

Velg ut i medieverden det som er viktig for følelsen det gir deg i magen din, der du kjenner det når det kniper, der du kjenner det når følelsene overveldet deg. For språk er følelser!

Og først da snakker vi universelt, da forsvinner språkbarrierer og andre hindringer som folk lar seg bremse av. Vis følelsene dine, hvem du er og hva du står for, for du har en verdi i form av at du ER.

Den største følelsen av de alle, ja, det er kjærligheten, så isteden for å avslutte med en tradisjonell musikkvideo, har jeg lenket inn en “act of love” verdt å sette av et par minutter til.

Det universelle språket – kjærlighet

Som mor, så datter…

Hvor mange ganger er dette en setning du har hørt? 

Eller hva med “som far, så sønn…”? 

Eller eplet faller ikke langt fra stammen.. Sånn helt kjønnsnøytralt. 

Arv og miljø

Uten å bevege meg langt inn på debatten om arv og miljø, kan jeg innlede med følgende: genene våre er arven vår. Enten vi vil det eller ei. Alt utover det er miljø. Sånn, da er det avklart. 

Hvem er jeg? 

Et spørsmål som barn stiller seg like ofte som voksne gjør, tror jeg. Like gyldig kan spørsmålet hva er jeg være. Eller kanskje hva skal jeg bli er mer aktuelt, når jeg tenker etter. 

Noen vet hva de skal bli når de er relativt unge. Eller de tror de vet hva de skal bli. Fordi de vokser opp med foreldre, besteforeldre, foreldre til venner osv som har stor påvirkningskraft. Litt sånn som det sies i Star Wars: “May the force be with you …….” For voksne bør absolutt være seg sin kraft bevisst i samvær med barn og unge. Nok om det. Så har du de unge som bestemmer seg for hva de IKKE skal bli. Nettopp av samme grunn som unge som vet hva de skal bli. Uansett, viljen finns i oss alle. Jeg velger å kalle det en urkraft. Når det virkelig stormer, når viljen forsøkes knekt i oss, først da viser den sitt egentlige ansikt. Sitt sanne ansikt. 

Og det som er sannheten for deg, kan faktisk vise seg å ikke passe for meg. Så tenk litt etter. Hvem er du? Hva skal du bli? Dette er grunnleggende spørsmål som kan egne seg til litt ettertanke for ditt liv videre. 

Bare nevner det, sånn på en sensommer søndag. 

Runder av med Cat’s in the cradle, en evig aktuell tekst uansett kjønn.

http://youtu.be/7OqwKfgLaeA

T for trip

Ei helg i august bar det i vei.

Vi var invitert til Beitostølen – på lørdag skulle Besseggen i Jotunheimen oppleves.

Ut på tur – aldri sur

Været var med oss – reisefølget ved godt mot – sekk pakket med godt å drikke og godt å spise.

Besseggen start
  Besseggen start
Første utsiktsbilde
Første utsiktsbilde

Vi var virkelig omgitt av vakker natur – en indre ro senket seg og ved godt mot begynte vandringen.

Over tregrensa vokser det noen blomster.
Over tregrensa vokser det noen blomster.

Langs stien fantes det mye vakkert å hvile blikket på.

Båten som fraktet oss fra Gjendesheim til Memurubu.
Båten som fraktet oss fra Gjendesheim til Memurubu.

Underveis mot Besseggen, på en av de mange pustepausene, kom jeg til å få øye på båten som fraktet oss til vårt utgangspunkt for vandringen. Som om det var en liten jolle skimtet jeg den langt der nede, da begynte høyden vi beveget oss mot å synke inn.

Besseggen skimtes.
Besseggen skimtes.

Det partiet av Besseggen vi nå hadde foran oss, skulle vise seg å være tøffe saker.

Frem til nå hadde jeg registrert T`ene langs stien, og tenkt “topp”.

Dette endret seg raskt til “T” for “trussel”.

Da jeg klatret med hender og føtter, presset meg inntil fjellveggen og kjente vinden røske godt tak i meg,

ja, da var det fullt fokus på “her og nå”. Kort sagt, heftig opplevelse denne Besseggen!

Heldigvis, så kom vi oss helt opp, og nedstigningen mot Gjendesheim kunne ta til.

Utsikt til å nyte.
Utsikt til å nyte.

Kroppen begynte virkelig å protestere nå. I timesvis hadde den holdt stand, og nå var føtter og knær begynt å si ifra.

Så når jeg oppdaget følgende skilt langs stien, begynte jeg å le litt sånn hysterisk.

Nesten nede fra Besseggen
Nesten nede fra Besseggen

Selvfølgelig er vegetasjonen sårbar, det er knapt annet enn fjell og stein å se i mils omkrets. Så skal planter overleve, må de få ro til å vokse. For oss var det å følge de berømte “T” merkede steinene, som jeg nå hadde navna om til “tungt”. Definitivt en forbedring fra “trussel” i hvert fall!

Vi kom frem til Gjendesheim, etter 8 lange timers vandring – langs en krevende sti.

Hurra! Og for en vakker natur Norge har å by på! En ting er å se andres bilder fra sine opplevelsesturer, en annen ting er så absolutt å ha vært der selv. Kjenne historien til bildene. Huske den følelsen av total overgivelse til naturens krefter der du klamrer deg til fjellet…

Joda, det blir nok flere slike turer, bare la gnagsårene få gro først 😉

Med hjertet på blokka

For lenge, lenge siden,

på en helt ordinær skoledag på Ungdomsskolen møtte jeg ham som skulle vise seg å være min store kjærlighet.

Historien 

Et av valgfagene på Ungdomsskolen, Båtfører – og mopedførerbevis, blinket seg ut for meg ene og alene for å oppnå mopedførerbevis. Uten å hevde for mye på vegne av de andre elevene, vil jeg anta at førerbevis for enten båt eller moped eller begge var motivasjon for samtlige.

Lærer`n innledet hver time med et opprop, og utover høsten var det ett navn jeg fortsatt ikke hadde fått plassert et ansikt til. Min nysgjerrighet var definitivt vekket, så nå begynte jeg å følge med på hvem det nå var som skjulte seg bak navnet.

Først tett oppunder jul evnet jeg å løse mysteriet. Noe som hovedsakelig skyldtes alle guttas måte å tilkjennegi seg ved oppropet. For de svarte ikke “JA”.
Derimot så var posituren lett tilbakelent på stolen, og når de hørte navnet sitt, var det to fingre på høyre hånd som ble vippet nonchalant opp. Så når min mystiske navneeier skjulte seg midt i denne guttegruppa, ja, da sier det seg selv at det tok sin tid…

Men, som tidligere nevnt, nærmere jul fant jeg navnets eier, og fra da av var jeg fortapt. Så forelska som bare ei tenåringsjente kan bli, kan du godt si.

Å komme innpå min hjertens utkårede, se det var ingen enkel nøtt å knekke. Noe som gjorde meg om mulig enda mer interessert. I valgfaget var det øvelseskjøring med moped også, og på en av de kjøreturene tok jeg mot til meg å gassa på nede ved Sirkustomta for å vise meg, rett og slett.
Jo takk, det gikk som det måtte gå, jeg mista kontrollen over Suzuki FZ`n, og lå langflat i sanda mens gutta sto flirende rundt. Men ikke min hjertens utkårede, han verdiget meg ikke et blikk en gang.

Først helt på slutten av det siste året på Ungdomsskolen, etter månedsvis med svermeri fra min side, møttes vi “på by`n” utenfor “Kjeller`n”. Da ble det full klaff, som det sies.

Men, heller ikke da fikk jeg helt tak på om min forelskelse var gjensidig. For han ringte meg ikke i løpet hælja, som han sa han skulle. Så på mandag, oppsøkte jeg ham, som vanlig var han omringet av kamerater, og konfronterte ham med hva han hadde sagt. Nøyaktig hva jeg sa, husker jeg ikke.
Men at det gjorde inntrykk på ham, det skal være sikkert og visst. Det var vel først da han oppdaget meg!
Lærdommen er å “stand up for yourself and what you want”.

Kjærlighet

Årene har gått, relativt mange av de også. Vi to har mye historie sammen nå. I perioder kan jeg også innrømme at det har vært mildt sagt slitsomt, mens i andre perioder har det vært silkeføre.

De store bølgene og øredøvende jordskjelvene oppleves sjeldnere, mens det forekommer noen skvulp og skjelvinger inni mellom. Det er vel det som kalles kjærlighet?

Og det er helt innafor.

Runder av med tonene til Katie Melua “Nine million bicykles”

Nostalgien er forbi..

Sommer`n er på hell, ja, faktisk så har Tippeligaen i Norge sparket igang høstsesongen allerede. Så det er vel egentlig ingen tvil, høstløvet blåser snart friskt rundt øra våre…

Sarpsborg by og fotball

Ja, Sarpsborg har sin fotballhistorie. Som de fleste andre større norske byer, og noen mer grisgrendte strøk har også produsert både et og annet som er verdt å nevnes, men denne gang er det kun ett lag som gjelder. Nemlig laget i mitt hjerte. Som pr i dag, vi skriver 2015, året før vi skriver det O`store Jubileumsåret for byen Sarpsborg, er på 11.plass med 19 poeng. Neste år skal nemlig 1000 år feires med brask og bram, da den gang Kong Olav erklærte at ved fossen skulle det bygges og bo. Så da ble det sånn.

Som by har vi opplevd så mangt, synges det i “Et Hjerte i Blått og Hvitt”, en av mange supportersanger.

Nå er det overlevelse som gjelder, igjen. Røkkær vi ned, eller vil vi klamre oss til en Tippeligaplass i 2016?

Engasjementet blant byens innbyggere er bra, ja faktisk er det brennende for en del. Mens hos andre er det mer lungt, litt mer “det skjer det som skjer”. Det har fått meg til å tenke, og når mine tanker begynner å svirre rundt engasjement, ja, så blir jeg engasjert. Noe som får meg til å stille noen spørsmål. De spørsmålene vil jeg ikke stille meg selv, men de vil jeg rette mot spillerne, treningsapparatet og enhver som har noen som helst befatning med hva som skjer ute på kunstgressmatta på Sarpsborg Stadion. Ja, på bortebane og for den saks skyld, her er det “all in”! Alt som kan avle poeng skal under lupen!

1. Hva trigger deg til å stå på?

2. Hvordan motiverer du deg selv for å nå dine mål?

Stikk finger`n i jorda, tenk etter, og er du med når “the going gets tough”, så vis det med blod, svette og tårer!”

Hvis ikke, så vær en mann, ja, unnskyld uttrykket, og innse at du ikke har baller nok.

Runder av med en låt som fortjener å se dagens lys, takk for at du leste. Nå er det tid for å lytte: